« UPDATE OG HIJAB

God kveld.
Nå ligger jeg i sengen og venter på at Mehmet skal ringe meg opp igjen. Er så utrolig glad for at han ikke har den berømte tyrkertiden! Er det kl 23.30, så er det 23.30 og ikke 02.30.
Unik tyrker det tenker jeg ;-)

Jeg er fortsatt ikke bra. Utrolig slapp, sliten og trøtt. Prøver å ikke legge meg til å sove hele tiden, men vanskelig når man er sååå trøtt..
Ellers går dagene i det samme. Gleder meg til å dra ned igjen, vi har planene klare og drømmer oss stadig vekk bort når vi snakker i telefonen.
Jeg er så utrolig takknemlig og glad for at jeg har funnet min bedre halvdel. Når jeg tenker tilbake for syv måneder siden, livet mitt uten Mehmet.. Så stusselig og trist.
Jeg har blitt skikkelig avhengig av han. Bare noen timer uten at vi snakker, så blir jeg deppa! Haha. Gud bedre, jeg har blitt en av de jentene..... Han er like avhengig av meg. Ser for meg at når vi flytter sammen enten i Tyrkia eller Norge, så kommer vi til å være et av de parene som alltid er sammen, uansett hva vi gjør. Hoho.

M sendte meg et bilde søsteren hans tok av meg, med hijab. Hva syns dere? Kler jeg det? :-)

God natt. Vi blogges.
- Siri

« SYKDOM OG REISE

Heihei..
Da er jeg hjemme etter to uker i Istanbul med min kjære. Skulle egentlig vært der tre uker, men ble lagt inn på sykehuset en dag før jeg skulle dra og måtte være der i en uke. Det var helt forferdelig. Gjorde faktisk mer vondt i hjertet enn selve sykdommen, som sier litt. Jeg var dritdårlig. Var et par ganger jeg tenkte at nå orker jeg ikke mer. Jeg fikk ikke puste og det var flere dager jeg var avhengig av oksygen gjennom nesa og Ventoline for å kunne puste. Helt jævlig. Heldige meg hadde verdens beste Lena, Birga, tanter, mamma og pappa på besøk ofte. Det gjorde ting litt bedre. Mamma var også innlagt på Ahus, hun hadde hjerteinfarkt to dager før jeg ble lagt inn. Bare elendighet i familien vår. Nå må det vel ta slutt snart.
Jeg ble kjørt i ambulanse to ganger den dagen jeg ble lagt inn. Den første turen til legevakta var jævlig. Når man jobber med mennesker må man kunne vise medfølelse og evnen til å kunne gjøre så folk føler seg trygge og ivaretatt, ikke til bry. Andre turen til Ahus var det en kjempeflink mann som virkelig kunne jobben sin. Han fikk meg til å roe meg ned og føle meg trygg. 
Dagene på sykehuset var lange. Jeg gråt mye. Tanken på at jeg egentlig skulle vært med Mehmet gjorde så vondt, men jeg måtte ta meg sammen og bli frisk. Jo fortere jeg ble frisk, jo fortere kunne jeg dra ned til han. Han var så tålmodig med meg, trøsta meg og var positiv, selvom jeg hørte på stemmen hans at han var like lei seg som meg. Snille og gode gutten min. Verdens beste. Jeg spurte legene hver dag om når jeg kunne bli skrevet ut. Fikk mast meg til å bli skrevet ut etter en uke, kunne sikkert vært der noen dager til, men jeg greide ikke vente lenger. Fikk med meg flere antibiotikakurer, som jeg skulle ta fire ganger om dagen. Var veldig nervøs for hvordan jeg skulle greie å få med meg all bagasje osv. inne på flyplassen alene. Da jeg ble sliten bare av å gå opp trappa hjemme. Man greier alt man vil. Motivasjonen var å se det fineste smilet i hele verden i Istanbul. Alle sa til meg at jeg var gal som dro ned så kort tid etter alvorlig sykdom, noe som var sant. Jeg tok meg ekstremt mye sammen og sa til alle at jeg følte meg bra og nesten frisk. Det var jo selvfølgelig ikke sant, men jeg bare måtte dra ned.
 
Tenkte skrive mer om dagene våres sammen en annen dag. Nå var det på tide med en oppdatering bare. Hihi.
♥ ♥ ♥ 
 

- Siri ♥ 

Les mer i arkivet » August 2015 » Juli 2015 » Juni 2015
hits