« HJEMME FØLES IKKE SOM HJEMME...

Dette hører sikkert veldig rart ut for noen, men kanskje noen forstår meg.
Helt siden jeg møtte Mehmet for over åtte måneder siden, så har jeg ikke følt meg hjemme i Norge, i huset vårt..
Du vet den følelsen man får når man endelig kommer hjem? Den følelsen har jeg ikke følt her i Norge på lenge.. Føler bare på den følelsen når Mehmet kommer løpende mot meg på flyplassen.
Jeg er selvfølgelig veldig glad for å se den fine familien min igjen, men det er noe inni meg som ikke stemmer. Dette er en veldig vond følelse, da jeg alltid har vært en veldig hjemmekjær jente, men det har endret seg nå.

I dag er det 107 dager til vi møtes igjen. Det kan virke lenge, men jeg er sikker på at tiden kommer til å gå fort.
Jeg skal jobbe mye fremover og andre planer.
Mehmet tror at han kan få telefon med kamera og internett snart, eller snart og snart, to mnd ca. Da blir det litt lettere. Savner virkelig å se han og snakke med han når jeg vil.. Dette kommer til å bli et hardt år, men vi skal komme oss gjennom det. Må bare tenke positivt, er ikke liksom ikke så mye annet vi kan.



- Siri

« DET Å HØRE STEMMEN HANS..

God kveld.
Sitter her med et smil om munnen og tårer i øya.. Glede-og triste tårer..
Mehmet ringte meg i stad og jeg kjente hele hjertet stoppa da jeg så det ringte fra Tyrkia/Sivas. Det var så utrolig godt å høre stemmen hans, tårene bare rant. Prøvde å holde meg, men det var utrolig vanskelig. Han fikk meg selvfølgelig til å le, så da tårene gjort om til latter. Har ikke snakket sammen på mange dager, føles ut som et helt år..
Vi fikk ikke snakket mer enn ti minutter, men det er absolutt bedre enn ikke no. Vi fikk sagt det viktigste og så ble det brutt.. Han lever og han har det så bra man kan ha det i militæret.. Det var godt for meg å høre
Nå er det bare å vente på neste telefon.



Verdens beste


- Siri

« DU OG JEG, FOR ALLTID

Atter en gang ble det et tårevått forvel på flyplassen i Istanbul. Det blir bare verre og verre for hver gang å si hadet.. Har aldri hatt det så vondt som i går.
Det å måtte gå fra den man elsker mest i verden og det å må dra hjem alene gjør så forferdelig vondt. Tenk om han kunne blitt med meg hjem? Da hadde jeg aldri bedt om noe mer..
Det som er verst, er at vi ikke vet når vi møtes igjen. På mandag drar han i militæret. 365 dager skal han være der og jeg gruer meg sånn.
Jeg er så redd det skal skje han noe. Tenk om han blir drept? Tenk om han må drepe noen? Tenk om, tenk om, tenk om. Hjernen min tenker non stop og jeg blir så sliten av dette..
Jeg må bare prøve å tenke positivt, selvom det er vanskelig. Jeg er heldig som har gode venninner som muntrer meg opp med fine ord, det hjelper så utrolig mye. Takk

Det å se den du elsker tørker tårene og ikke vil slippe hånda di, det må være det mest hjerteskjærende i hele verden.
Det siste døgnet har jeg gråti så mye at øynene mine er hovne.
Etter så kort tid savner jeg han så mye, tenk hvordan det blir om tre, fire måneder.  Uff, jeg kan ikke tenke på det..

En ting jeg vet, er at vi elsker hverandre. Jeg vet hvor høyt han elsker meg og det føles så godt. Jeg vet at det er han jeg skal dele resten av livet mitt med.
Han er ikke bare kjæresten min, han er min aller beste venn og han betyr absolutt alt for meg. Ingen får meg til å smile og le sånn som Mehmet får til. Jeg ler så jeg nesten tisser på meg og han får meg til å smile så det går nesten rundt



Verdens beste kjæreste og bestevenn
Elsker deg!!!

- Siri

« ALT GIR MENING NÅ

Ja.. Enda et klissete kjærlighetsinnlegg igjen... Om du blir fort kvalm av sånn kliss, ikke les videre ;)

Før tenkte jeg at jeg aldri kom til å greie å la noen komme helt innpå meg. Jeg tenkte at jeg ikke greide å la noen bli glad i meg eller elske meg.
Tenkte at "Nei, det går ikke. Ingen som kan elske et så spesielt, sært og rart menneske som meg!". Tenkte også at jeg aldri kom til å bli den jenta som er fullstendig avhengig av kjæresten sin. Å gå fra å ikke ha en eneste romantisk celle i kroppen, til å syntes alt det søte han gjør er super romantisk. Eller fra å sove som ei stein alene og syntes det var best, til å savne å ligge limt sammen om natta og ikke få sove ordentlig pga. savn. Det er så rart hva ett menneske kan gjøre med deg. Han gjør meg til et bedre menneske. Sykt klisjé, men det er faktisk helt sant.
Han har forandret meg til det bedre. Jeg smiler mye mer, jeg har det så bra med meg selv også.

Han er den første jeg ringer når jeg er lei meg, når jeg er glad, når jeg har opplevd no morsomt eller rart. Det er han jeg tenker på når jeg legger meg om kvelden og det er han jeg tenker på når jeg våkner. Våkner til en søt morgen melding eller at han ringer.
Kommer til å bli kjempe flau om noen nevner dette innlegget til meg face to face. Syns det er så flaut å snakke om dette, så det er derfor jeg må skrive det ned, få det ut. Kjenner jeg rødmer bare av å skrive dette.

Nå skjønner jeg hva andre folk har snakket om. Nå gir alt det her mening.
 
Jeg har aldri følt meg så trygg på en annen person før, aldri før har jeg stolt 110% på noen og aldri har jeg vært så glad i et annet menneske før, aldri har noen fått meg til å le så mye, fått meg til å smile så mye. Samtidig kan han gjøre meg så jævlig sur og forbanna. Det hender vi krangler så busta fyker, men vi ordner alltid opp igjen. Vi har skjerpet oss veldig på dette og nå roer vi oss ned og slenger ikke på røret.. Kommunikasjon er viktig, dere ;)

 Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til å se han på flyplassen igjen. Høre han rope navnet mitt så høyt at alle vet at det er jeg som er SIRI ;) Få verdens beste klem og det lengste kysset. Hihi. 

Blir nesten litt kvalm av meg selv nå. Noe så klissete og jævlig! Hahah. 
Sånn er det å være forelska! :D

Se så blid og fornøyd jeg er! 

- Siri 

 

« DENNE KJÆRLIGHETEN ALTSÅ..

God jul! 
Håper dere hadde en super julaften. Det hadde jeg, feiret hjemme med mamsen og papsen. Deilig og rolig :) Brukte også store deler av kvelden med Mehmet på Tango, viste han alle gavene mine og fortalte han alt om jula og tradisjoner. Han syns det høres så koselig ut!
Kan ikke si at jeg er sånn veldig opptatt av julen som mange andre jeg kjenner. Ikke veldig glad i baking av småkaker og pepperkaker. 
Julekvelden er veldig koselig da 

 Savnet etter M blir bare sterkere og sterkere for hver dag. Knyter seg i magen når jeg tenker på alt vi har foran oss. Samtidig så vil jeg aldri gi opp. Vi snakker maaaange timer om dagen, men det blir ikke det samme som å være fysisk sammen. 
Om jeg bare kunne fått èn time med han nå, så hadde jeg blitt så glad. Herregud, hjertet mitt :(
Føler at jeg syter og klager hele tida, men.. Åh, det gjør bare så vondt dette her. Kunne så inderlig ønske vi kunne være sammen hele tiden.



 Noe som får meg til å trekke på smilebåndet er slike bilder her! Elsker å bla gjennom disse på Facebook! Haha. Små gleder i hverdagen ;)

- Siri 

« EN DATO Å SE FREM TIL

Hallo! Klokken er kvart på tre på natta og jeg sitter her... La meg i går kveld ved 22-tiden og våknet igjen klokken tolv. Woho.
Skal på jobb om 4 timer.
Hodet mitt er stappa med masse tanker om dagen. Jeg trenger en dato å se frem til. Vite når jeg skal se Mehmet igjen. Vi trenger dette.
Jeg føler meg så trist. Jeg har bare vært hjemme i en uke og jeg savner han allerede så mye at jeg gråter meg i søvn hver kveld.

Han er virkelig verdens beste. Får meg alltid til å le og smile. Selv når jeg føler at alt er håpløst, kommer han med noe positivt som får meg til å se lyst på livet i fem minutter før hele verden raser sammen igjen.
Jeg ser på bilder og videoer hele tiden. Så glad jeg filmet så mye. Jeg ler og gråter av de. Herregud, så morsomt vi hadde det.

 Jeg prøver å være sterk. Når andre spør hvordan det går, så sier jeg bare "joda, går bra, savner han da, hehe" og smiler.
Egentlig vil jeg bare gråte og få en god klem. 

Prøver å fylle savnet med noe annet, feks. shopping. Det får meg til å være glad i et par timer før jeg er like trist igjen. 

Har tenkt på at det kanskje hjelper å trene. Få ut litt frustrasjon og sinne. Pluss at jeg kanskje får litt energi, for nå er virkelig energilageret tomt. Jeg vil bare sove og sove.
 

Blir mange syteinnlegg her inne nå, men jeg må bare få det ut.



- Siri 

« DU OG JEG

Deg og meg. Vi. Oss. 
Jeg har hatt de beste 23 dagene i mitt liv med Mehmet i Istanbul. Vi var sammen døgnet rundt i 23 dager, eller var 5 timer vi ikke var sammen på alle de dagene.
Nå har vi virkelig fått sett hverandres uvaner, hvem vi virkelig er og om vi faktisk likte hverandre. 
Vi fant fort ut vi virkelig virkelig liker hverandre og at vi er perfect match ;)
Herregud, så glad jeg er i den gutten. Han gjør meg så lykkelig. Smilet går nesten rundt når jeg er med han.
Jeg har møtt litt av familien hans og det var veeeldig skummelt med en gang. Jeg var så nervøs før vi gikk inn i leiligheten til søsteren hans at jeg nesten svimte av! 
For noen herlige mennesker. Så gjestfrie, snille og hyggelige! 

Jeg er hjemme igjen nå, kom hjem i går. Føles veldig rart. Å være alene igjen, uten han. Føler meg litt tom, eller hva jeg skal si.. Jeg savner han allerede.
Avskjeden på flyplassen var helt grusom. Var ikke før jeg skulle gå videre alene inn i passkontrollen at jeg skjønte at nå skal jeg dra. Dra fra han. Tårene bare rant nedover kinna mine og det kjentes ut som om noen røsket hjertet ut av brystet mitt. Var så utrolig vondt å se hvor lei seg han var også. Nei, uff. Nå gråter jeg igjen.
Kunne ønske jeg bare kunne få han hit til meg nå. Eller at jeg kunne være der med han. Samme hvor vi er, så lenge vi er sammen 



 Var veldig koselig å komme ut i ankomsthallen på Gardermoen i går. Der stod pappan min og min kjære nevø Alexander med skilt rundt halsen med "Velkommen hjem tante Siri". Var nesten så jeg begynte å gråte, ble så rørt!!!
Mamma hadde lagt på nytt jule sengetøy på senga mi, pynta til jul på soverommet og stua mi, hengt opp stjerne i vinduet. Åh, koselig. Snille mamman min <3



Skal skrive flere innlegg om hva vi gjorde osv. en annen dag. Nå må jeg bare komme meg inn i rutiner og prøve å leve så godt jeg kan uten Mehmet. Det er tungt, men jeg må jo bare.

 - Siri 

« HVIL I FRED, JENTA MI

Fredag 23.august døde min kjære Ronja. Hun døde hjemme, fredelig og rolig.
Fine vofsen min.Den snilleste og mest tålmodige hunden   
Jeg savner henne så fælt. 

Fredag 16.august døde bestefar og bare èn uke senere døde Ronja. Verden er urettferdig.
Jeg hater fredager.
Det var den verste uka i hele mitt liv. 
Hjertet mitt er i tusen biter.

Håper du har det fint i himmelen med bestefar  






19.03.02-23.08.13
 
 
Og til dere som tenker "Herregud, det er jo bare en hund", skam dere.
Dyr blir som familie.
Ronja var min bestevenn, jeg la meg ved siden av henne og gråt, snakket med henne og ingen andre var så trofast som henne.
Hu hoppet på døra mi, åpnet den og kom tuslende inn for selskap og kos.
Hu satt alltid på kjøkkenet da mamma lagde middag, hu satt og ventet i gangen da vi skulle gå tur, hu passet på oss og hu var den beste hunden du kan tenke deg  
Så tålmodig med barn og hu var ikke slem en eneste gang. 
I love you   

« ETTER SEKS ÅR - MØTTES VI IGJEN

Det hele startet i juli i 2007, jeg var på ferie med mamma og pappa i Marmaris. Jeg hadde allerede da vært der flere ganger, så jeg følte meg ganske trygg på byen.
Jeg sneik meg ut sånn ca hver kveld etter at mamsen og papsen hadde sovna.. UNNKSYLD <3 
Hadde blitt kjent med en som het Simon, fra Bodø. Han var en del år eldre enn meg, men vi hadde det SÅ gøy.
Jeg dansa meg nedover gatene med Simon på slep. Så stoppet han meg, Emre. Det var virkelig kjemi med en gang.
Jeg ditcha Simon, ble med Emre og vi snakket i flere timer. Vi var og spiste nattmat, dansa på utesteder, gikk turer, holdt hverandre i henda og hadde en skikkelig sommerflørt. Slik fortsatte det kveld etter kveld, men så skulle jeg hjem. Jeg gråt og jeg gråt. Han gråt også. Da vi skulle si hadet så sa han: "Dont cry, baby. We will meet again."
Så gikk jeg inn på hotellet, han ropte på meg i det jeg gikk inn i lobbyen, vi måtte bare kysse litt til. Hehe.
Han var 16 år og jeg var 15 år. 
Vi holdt kontakten, snakket litt sånn nå og da. Jeg møtte en annen, det gjorde han også. Vi greide aldri å gi helt slipp på hverandre, det er jo en grunn til at vi holdt gjenvlig kontakt alle disse årene.



(Dårlig bildekvalitet, da det ikke var så fancy telefoner som det er nå til dags ;) Haha. Nå hørtes jeg gammel ut!)
Bilde av oss nede ved havnen i Marmaris  

Så, seks år senere....
Torsdag 15.august dro Henriette og jeg til Sverige, Svinesund.
Emre ringte meg og spurte om jeg kunne komme til Oslo, da han var der.
Han bor jo egentlig i Sverige, men han hadde kommet dit pga meg, åh <3
Jeg sa vi var på vei til Sverige, så jeg kunne ikke komme til Oslo. Han sa han kunne komme dit og jeg tenkte bare "Yeah, right!".

Henriette og jeg satt oss ned og spiste, titta rundt og jeg gikk rundt og var nerøvs. TILFELLE han skulle komme.
Så ringer han meg: "Jag är här."

Trodde jeg skulle besvime. Jeg fikk totalt panikk. Jeg visste jo ikke at jeg skulle møte han den dagen, så jeg hadde ikke akkurat tatt på finstasen og var ikke pent sminket for å si det sånn. Haha.
Henriette prøvde å roe meg ned og sa at det kom til å gå bra. 
Gikk ned og jaggu stod han ikke der like kjekk som for seks år siden. Jeg så bare på han og storma inn i tobakksbutikken. Somla meg bort til kassen og kjøpte en snus.
 Jeg måtte jo bare gå bort til og det var ganske kleint med en gang, ga han en klem og så måtte jeg bare ut og få luft. 
Aldri hadde jeg sett for meg at vi skulle møtes igjen. Av alle steder, på Nordby kjøpesenter. Haha!

 Han kom ut til oss og fikk snakket litt. Gikk inn på senteret igjen og han spurte Henriette om vi kunne få være litt alene. Stakkars Henriette    Heldigvis var det to koselige damer hu kjente som også var der, så hun var med de.
Vi fikk catcha opp og helt ærlig, jeg venta egentlig bare på at han skulle kysse meg. HAHA.. Også skjedde det, vi kyssa. Seks år siden sist og det var seriøst MAGISK.
Føltes som om det var i går at vi satt på en brygge i Marmaris og småkyssa, lo og snakket.
Vi gikk rundt i butikker, hånd i hånd. Føltes ut som jeg var fjorten år igjen, fniste og smilte så mye at jeg fikk vondt i bollekinna!
Det var ikke kleint i det hele tatt!

Det er veldig rart å snakke norsk til han og han svensk til meg.
Satt bare og så på han. Tenkte at dette er ikke virkelig. Han satt og strøyk meg over fjeset hele tiden. Klemte meg og kyssa meg.
Han sa hele tiden "Gumman, gumman, gumman." Vet egentlig ikke hva det betyr? Men koselig læll!
Vi satt og mimret tilbake og han husket mye mer enn meg. Han husket til og med hva jeg hadde på meg. Hah, søtt. 

Var litt trist og si hadet da han skulle dra, men jeg gråt ikke denne gangen asså ;)
Vi har planer om og møtes ganske snart igjen. Gleder meg!



My first turkish love!

- Siri   

« HVIL I FRED









Aldri før har jeg hatt det så vondt og følt et så stort savn. 
Det gjør fysisk vondt i hjertet mitt. Det gjør så vondt å tenke på at jeg aldri mer skal se deg, bestefar. 

Å si hadet til deg, det er noe av det verste jeg har gjort. Torsdag 15.august var siste gang jeg så deg i live.
I går fikk jeg se deg for siste gang. Si hadet en siste gang.
Du var så fin der du lå. Så fredfull. Fri for smerter. 
Folk sier at du har det bedre der du er nå, men du ville hatt det bedre her hos oss, frisk og rask.

Faen ta den jævla kreften. Jeg hadde ofret livet mitt for en kur for kreft.

Jeg lover deg at vi skal ta vare på Mimmi 

- Siri  

« GULLET MITT



♥ Dennis ♥ Fadderbarnet mitt ♥ Tantebarnet mitt ♥ Gullet mitt ♥ 

Jeg er så uendelig glad i alle tantebarna mine.

Det er en helt spesiell følelse å være tante.
Kunne ønske de skulle være små for alltid, hihi 

- Siri  

Les mer i arkivet » Mai 2015 » April 2015 » Mars 2015
hits